Konsert: Carpathian Forest

Konserten fant sted Fredag 5 Desember, dette er skrevet Lørdag 6 Desember
2008.

 Jeg har ikke vært på Tribute (1) siden Sarkom og Koldbrann spilte i
slutten av August. Denne gangen var det tid for å gjeste dette gjeve
konsertsted atter en gang. Carpathian Forest (2) skulle spille opp til
dans denne aftenen.

 Vel. Jeg trodde det skulle være Kvelertak (3) som skulle være support
denne kvelden, men så viste det seg at Carpathian Forest ikke ville ha
supportband. Snodige greier. Uansett, Carpathian Forest gikk opp på
scenen rimelig presist kl. 22:30, og holdt det gående til nærmere 00:00.

 Carpathian Forest er et av favorittbandene mine. Det er rølpete black
metal rock'n' roll for full guffe. Jeg hadde lenge sett frem til denne
konserten, og sannelig ble alle forventninger innfridd.

 Carpathian Forest fokuserer selvsagt på det anti-religiøse, men også
generelt det onde og sadomasochisme. Morbide greier, altså.
Favorittalbumet mitt er "Morbid Fascination of Death", som inneholder en
lang rekke sterke låter. Og til glede for undertegnede ble det spillet
en del fra nettopp dette albumet.

 Jeg noterte meg godlåter som "Knokkelmann", "The Suicide Song", "He's
Turning Blue", "Skjend Hans Lik", "The Swordsmen", "Bloodcleansing", og
"SHUT UP, There is NO Excuse to Live". Fikk ikke med meg hele setlisten,
men bare disse låtene her alene var nok til at undertegnede ble
storfornøyd.

 Bandet var for øvrig ikledd liksminke og nagler, og det passet perfekt
til musikken. Dette skal være grimt og grufullt. Og opp-ned kors,
nagler, liksminke, etc. hører med på slike tilstevninger som dette. Lik
det eller ei.

 Ellers var det et livlig publikum, og det var temmelig folksomt.
Nakken min fikk som alltid kjørt seg litt, men sånt får man bare tåle.

 Såvidt meg bekjent er nytt album rundt hjørnet, "Universal Evil". Det
er et album jeg ser frem til, da jeg liker "Fuck You All!!!!" svært
godt.

 En alle tiders konsertopplevelse som jeg er glad for at jeg fikk
oppleve.

1) http://www.tribute.no/
2) http://www.myspace.com/blackshiningleather
3) http://myspace.com/kvelertak

---
Copyright (C) 2007 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets helhet er tillatt i
ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt med.

Konsert: Gorgoroth

Konsert: Gorgoroth
Konserten fant sted Fredag 17 Oktober 2008, dette er skrevet Lørdag 18
August 2008.

 Igjen var det tid for å ta turen inn til Folken (1) i Stavanger for å
bivåne en konsert, og det skulle vise seg å bli en noe spesiell
opplevelse.

 Jeg ankom Folken temmelig nøyaktig 22:30, da det var anonsert at det
skulle være konsertstart. Jeg stilte meg opp foran scenen, og ventet på
supportbandet, Averse Safira (2), skulle entré scenen. Vel. Klokken ble
22:45, og så ble den 23:00, og så ble den 23:20, og først da etter en
liten stund begynte saker og ting å skje på scenen. Fakler ble tent. Og
etterhvert kom ingen ringere enn Gorgoroth (3) ut på scenen!

 Hva i alle dager har skjedd? Her står jeg i en time og venter på
supportbandet, og så kommer Gorgoroth ut på scenen? Hva som har skjedd
forblir nok et mysterium for undertegnede. Litt skuffende var det dog,
da jeg så frem til å få hørt supportbandet som for meg var ukjent.

 Men Gorgoroth kom altså.

 Og her har man et band man kan si mye om.

 For det første, vokalist Gaahl har åpenlyst uttalt at han støtter
kirkebrenninger. Han ble også voldstiltalt og fikk en periode fengsel,
såvidt jeg erindrer. Ellers har man konserten i Krakow, Polen, 2004, som
nylig ble sluppet på DVD, først fire år etter da TVselskapet som sendte
det polsk TV satt på opptaket. Produsenten fikk fengselsstraff for å
vise det på polsk fjernsyn. Konserten inneholdt nakne kvinner og menn
med hetter over hodene hengende på kors. Dette ble sett på som blasfemi
i det konservative og sterkt religiøse Polen. Og selvsagt var det
blasfemi. Utover det har det i nyere tid oppstått en splittelse mellom
Gaahl, King og Infernus. Infernus er grunnleggeren av Gorgoroth fra 1992
av, Gaahl kom inn i bildet senere, først i 1998. Så, det finnes to band
der ute som kaller seg Gorgoroth, Gaahl og Kings versjon, og Infernus'
versjon. Det som tilsetter det hele enda mer krydder er at Infernus har
fått med seg et tidligere medlem av Gorgoroth - Tormentor. Mens Gaahls
versjon har fått med seg legendariske Hellhammer (kjent fra bl.a.
Mayhem) på trommer. Forvirret? Vel. Gorgoroth er snodig, til tider.

 Men, det var altså Gaahl og Kings versjon av Gorgoroth jeg skulle få
oppleve på en kveld som denne. Sammen med Hellhammer og to andre
livemedlemmer.

 Fakler. Nagler. Liksminke. Blod. Symboler. Alt var på plass. Gorgoroth
kjører full guffe når det gjelder image.

 Nå skal det sies at ingen medlemmer av denne versjonen av Gorgoroth er
satanister på noen som helst måte, de bruker kun satan som et symbol for
det anti-kristelige/religiøse. Og for å provosere og sjokkere, slik at
kristne holder seg langt unna denslags musikk. Infernus derimot, er nok
noe nærmere det man kaller satanisme. Men han var altså ikke tilstede
denne kvelden.

 Lyden syntes jeg nok ikke var helt optimalt. Til tider hadde jeg
faktisk problemer med å kjenne igjen låtene. Men jeg satte likevel stor
pris på låter som "Profetens Åpenbaring", "Wound Upon Wound",
"Prosperity and Beauty" og "Incipit Satan". Det ble med andre ord spilt
et pent knippe låter fra deres svært varierte (men gode) album.

 Jeg ble ikke skuffet. Dette var et band med futt i, og langt fra et
stillestående band. Her var det hornets tegn mot publikum i ett sett, og
bevegelser i fleng. Gaahls ansiktsuttrykk med liksminke og blod var
ubetalelig. Han viste tenner, ja. Det så helt morbid ut. Herlig.

 Konklusjonen min blir som mange ganger før: Lyden kunne vært noe
bedre, men takket være en solid setlist, et levende band, bra effekter,
et livlig publikum, var dette en alle tiders opplevelse.

1) http://www.folken.no/
2) http://www.aversesefira.com/
3) http://www.gorgoroth.org/

---
Copyright (C) 2008 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets
helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt med.

Konsert: Bob Dylan (+ Hellbillies).
Konserten fant sted Fredag 30 Mai 2008, dette er skrevet Lørdag 31 Mai
2008.

 Det er to år siden sist nå. Siden jeg var på Viking Stadion (1),
altså. Men nå var tiden inne igjen, etter et skuffende fjorår da ingen
artister stod på plakaten. Jeg og pappa håpet på The Rolling Stones,
som spilte i Bergen samme år, men neida, ingen band i fjor. Men nå skal
det kanskje vise seg at jeg er villig til å tilgi Vikingledelsen for
dette.

 Første band ut var Hellbillies (2), et band jeg i utgangspunktet hadde
lite troen på. Det skulle vise seg at bandet hadde noe å stille opp med,
og vel så det. Med en gnistrende god vokal, gitarsoloer og fantastisk
trommespill ble dette faktisk en alle tiders opplevelse. Litt vél drøyt
da trekkspillet og blokkfløyte ble tatt frem, men dog, det hadde sin
sjarm selv det. Bandets sjanger blir beskrevet som "country rock", men
jeg er nesten tilbøyelig til å kalle det "country hard-rock". Men det
kan godt skyldes at jeg opplevde dem live, og virkelig fikk føle trøkket
de hadde. Det er ikke sikkert det er like heftig på album. Men det er nå
så. Hellbillies får gjevnt over godkjent, og holdt det gående i om lag
tre kvarter.

 Så var tiden inne for en fullstendig sceneforandring, noe som tok litt
tid. Bob Dylan (3) m/band ble litt forsinket, men da de første begynte
satt alt som et skudd. Bortimot. Åpningslåten ble "Rainy Day Women #12 &
35" hvor den godeste Dylan proklamerte at "everybody must get stoned".
Og sannelig så han litt stein ut der han stod. Ihvertfall lettere
sjarmerende salongberuset der han stod og vaiet frem og tilbake med et
fårete smil mellom vokalbruken. Det er ingen tvil om at Bob Dylans
stemme har sett bedre dager, men jeg synes likevel at han med sine 67 år
gjorde en relativt god innsats. Ikke minst skal bandet hans ha honnør
for heltmodig innsats. Mye variert ble spillet, av både nytt og gammelt,
men "Tangled Up In Blue", "Just Like A Woman" og ikke minst -
avslutningslåten - "Like a Rolling Stone", ble spillet. Til stor glede
for undertegnede.

Som pappa var inne på da vi var på veg hjem - mange artister ville med
en stemme som Bob Dylan hadde tidligere i kveld avlyst konserten.
Stemmen hans var rusten som en spiker som har ligget på havets bunn i
flere hundre år. Men det hadde likevel sin sjarm. Og ikke minst, det er
en opplevelse i seg selv å stå på fremste rad, bare få meter fra en av
tidenes musikalske genier.

En alle tiders konsertopplevelse dette her. Jeg hadde sett frem til
dette lenge - og jeg ble ikke skuffet!

1) http://www.viking-fk.no/
2) http://www.hellbillies.com/
3) http://www.bobdylan.com/

---
Copyright (C) 2008 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets helhet er tillatt i
ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt med.

Film: The Bucket List (Rob Reiner, 2007).
Mandag 21 April 2008

 Historien omhandler to personer med kreft som ligger bortimot på dødsleiet,
nemlig Edward Cole (Jack Nicholson) og Carter Chambers (Morgan Freeman). Sammen
får vi bli kjent med deres mellommenskelige relasjoner, problemer og gleder.

 En del av denne filmen blir kategorisert som "komedie". Vel, jeg ser ikke helt
den store komikken i dette. Men det er en liten tvist av komedie i det hele - det
store alvoret. Dette anser jeg dog som en dramatisk film, og i all hovedsak -
nettopp det.

 De mellommenneskelige relasjonene er et viktig punkt for denne filmen. To
mennesker i samme situasjon, begge har kort tid igjen å leve. Hva vil de bruke
denne tiden til? De lager en liste; "The Bucket List", over ting de skal gjennomgå
før de dør. På ferden blir vi kjent med deres strabaser for å oppnå og fullføre
denne listen.

 Lykkes de? Blir listen fullført? Bare den som ser filmen ferdig vet svaret på
det. Og det akter ikke jeg å røpe her og nå, med tanke på at du - nettopp du -
kanskje ikke enda har sett denne filmen.

 De to hovedrolleinnehavere, Jack Nicholson og Morgan Freeman gjør etter mine
begreper en heroisk innsats. Dette er virkelig imponerende. Jeg tenker da på alt
det de får formidlet via sykesengene, til de begynner på "The Bucket List". Det er
helt vidunderlig å se hvordan disse relasjonene blir skapt. Og jeg synes oppriktig
talt at de begge hovedrolleinnehavere er som kledd for rollen.

 Det er en rørende film. En sterk film. Den berører områder av meg selv jeg knapt
visste at eksisterte. Det er en film som setter spor. En film som er vakker. En
film som varer.

 Min helhetsvurdering er: 9/10

Film: Philadelphia (Jonathan Demme, 1993).
Tirsdag 8 April 2008

Historien omhandler en homofil person, Andrew Beckett (Tom Hanks), som blir
oppsagt i sin jobb som advokat grunnet sin AIDS. Joe Miller (Denzel Washington)
blir satt på saken. Og gjennom deres rørende samvær blir vi kjent med hvordan
felleskap og samhørighet fungerer.

Filmen begynner med musikken til Bruce Springsteen - "Streets of Philadelphia",
og avsluttes med Neil Young - "Philadelphia". Filmmusikken er aldeles
enestående.

Det som inponerer meg mest med denne filmen er hvordan de mellommenneskelige
relasjonene blir skildret. Det er utrolig fantastisk å se fra begynnelse til slutt
- denne samhørigheten. Mot slutten blir det enda sterkere, og jeg tar til gråten
så sterkt det blir.

Filmen omhandler homoseksualiet med AIDS som en problemstilling. Tom Hanks kler
virkelig rollen som Andrew, og jeg synes oppriktig talt at han gjør en heroisk
innsats. Det skjærer virkelig i hjertet å se en mann lide sånn.

Det er spesielt en scene, hvor Andrew med stativet tilkoblet seg, uttrykker
hvordan en opera blir fremført, fra italiensk til engelsk. Dette er en utrolig
sterk skilding, til de grader.

Dette er på all måte en "rettssak-film", hvor mye blir omhandlet innenfor lovens
rammer. Den motstridende part stiller seg veldig på en anti-patisk linje, men
likevel. Det som blir skildret i disse rettssakene er sterke scener, og absolutt
beregnet for voksne.

Det som skjer helt mot slutten, uten å røpe for mye, er så gripende og utrolig
sterkt at det er nesten ikke til å holde ut. Miguel Alvarez (Antonio Banderas)
gjør en fremragende innsats som Andrew's partner. Like til siste slutt. Samholdet
deres imellom er til å få frysninger av. Det samme gjelder hvordan familiens til
Andrew takler dette hele på - måten de like til slutten holder ut på og støtter
deres familievenn.

Alt dette gjør at man tenker seg om; er homoseksualitet virkelig galt? Er
homoseksualitet noe som man bør skamme seg over? Er homoseksualitet en synd?
Problemstillingen er like aktuell nå som da.

Min helhetsvurdering er: 9/10