Film: The Bucket List (Rob Reiner, 2007).
Mandag 21 April 2008

 Historien omhandler to personer med kreft som ligger bortimot på dødsleiet,
nemlig Edward Cole (Jack Nicholson) og Carter Chambers (Morgan Freeman). Sammen
får vi bli kjent med deres mellommenskelige relasjoner, problemer og gleder.

 En del av denne filmen blir kategorisert som "komedie". Vel, jeg ser ikke helt
den store komikken i dette. Men det er en liten tvist av komedie i det hele - det
store alvoret. Dette anser jeg dog som en dramatisk film, og i all hovedsak -
nettopp det.

 De mellommenneskelige relasjonene er et viktig punkt for denne filmen. To
mennesker i samme situasjon, begge har kort tid igjen å leve. Hva vil de bruke
denne tiden til? De lager en liste; "The Bucket List", over ting de skal gjennomgå
før de dør. På ferden blir vi kjent med deres strabaser for å oppnå og fullføre
denne listen.

 Lykkes de? Blir listen fullført? Bare den som ser filmen ferdig vet svaret på
det. Og det akter ikke jeg å røpe her og nå, med tanke på at du - nettopp du -
kanskje ikke enda har sett denne filmen.

 De to hovedrolleinnehavere, Jack Nicholson og Morgan Freeman gjør etter mine
begreper en heroisk innsats. Dette er virkelig imponerende. Jeg tenker da på alt
det de får formidlet via sykesengene, til de begynner på "The Bucket List". Det er
helt vidunderlig å se hvordan disse relasjonene blir skapt. Og jeg synes oppriktig
talt at de begge hovedrolleinnehavere er som kledd for rollen.

 Det er en rørende film. En sterk film. Den berører områder av meg selv jeg knapt
visste at eksisterte. Det er en film som setter spor. En film som er vakker. En
film som varer.

 Min helhetsvurdering er: 9/10

Film: Philadelphia (Jonathan Demme, 1993).
Tirsdag 8 April 2008

Historien omhandler en homofil person, Andrew Beckett (Tom Hanks), som blir
oppsagt i sin jobb som advokat grunnet sin AIDS. Joe Miller (Denzel Washington)
blir satt på saken. Og gjennom deres rørende samvær blir vi kjent med hvordan
felleskap og samhørighet fungerer.

Filmen begynner med musikken til Bruce Springsteen - "Streets of Philadelphia",
og avsluttes med Neil Young - "Philadelphia". Filmmusikken er aldeles
enestående.

Det som inponerer meg mest med denne filmen er hvordan de mellommenneskelige
relasjonene blir skildret. Det er utrolig fantastisk å se fra begynnelse til slutt
- denne samhørigheten. Mot slutten blir det enda sterkere, og jeg tar til gråten
så sterkt det blir.

Filmen omhandler homoseksualiet med AIDS som en problemstilling. Tom Hanks kler
virkelig rollen som Andrew, og jeg synes oppriktig talt at han gjør en heroisk
innsats. Det skjærer virkelig i hjertet å se en mann lide sånn.

Det er spesielt en scene, hvor Andrew med stativet tilkoblet seg, uttrykker
hvordan en opera blir fremført, fra italiensk til engelsk. Dette er en utrolig
sterk skilding, til de grader.

Dette er på all måte en "rettssak-film", hvor mye blir omhandlet innenfor lovens
rammer. Den motstridende part stiller seg veldig på en anti-patisk linje, men
likevel. Det som blir skildret i disse rettssakene er sterke scener, og absolutt
beregnet for voksne.

Det som skjer helt mot slutten, uten å røpe for mye, er så gripende og utrolig
sterkt at det er nesten ikke til å holde ut. Miguel Alvarez (Antonio Banderas)
gjør en fremragende innsats som Andrew's partner. Like til siste slutt. Samholdet
deres imellom er til å få frysninger av. Det samme gjelder hvordan familiens til
Andrew takler dette hele på - måten de like til slutten holder ut på og støtter
deres familievenn.

Alt dette gjør at man tenker seg om; er homoseksualitet virkelig galt? Er
homoseksualitet noe som man bør skamme seg over? Er homoseksualitet en synd?
Problemstillingen er like aktuell nå som da.

Min helhetsvurdering er: 9/10