Konsert: Bob Dylan (+ Hellbillies).
Konserten fant sted Fredag 30 Mai 2008, dette er skrevet Lørdag 31 Mai
2008.

 Det er to år siden sist nå. Siden jeg var på Viking Stadion (1),
altså. Men nå var tiden inne igjen, etter et skuffende fjorår da ingen
artister stod på plakaten. Jeg og pappa håpet på The Rolling Stones,
som spilte i Bergen samme år, men neida, ingen band i fjor. Men nå skal
det kanskje vise seg at jeg er villig til å tilgi Vikingledelsen for
dette.

 Første band ut var Hellbillies (2), et band jeg i utgangspunktet hadde
lite troen på. Det skulle vise seg at bandet hadde noe å stille opp med,
og vel så det. Med en gnistrende god vokal, gitarsoloer og fantastisk
trommespill ble dette faktisk en alle tiders opplevelse. Litt vél drøyt
da trekkspillet og blokkfløyte ble tatt frem, men dog, det hadde sin
sjarm selv det. Bandets sjanger blir beskrevet som "country rock", men
jeg er nesten tilbøyelig til å kalle det "country hard-rock". Men det
kan godt skyldes at jeg opplevde dem live, og virkelig fikk føle trøkket
de hadde. Det er ikke sikkert det er like heftig på album. Men det er nå
så. Hellbillies får gjevnt over godkjent, og holdt det gående i om lag
tre kvarter.

 Så var tiden inne for en fullstendig sceneforandring, noe som tok litt
tid. Bob Dylan (3) m/band ble litt forsinket, men da de første begynte
satt alt som et skudd. Bortimot. Åpningslåten ble "Rainy Day Women #12 &
35" hvor den godeste Dylan proklamerte at "everybody must get stoned".
Og sannelig så han litt stein ut der han stod. Ihvertfall lettere
sjarmerende salongberuset der han stod og vaiet frem og tilbake med et
fårete smil mellom vokalbruken. Det er ingen tvil om at Bob Dylans
stemme har sett bedre dager, men jeg synes likevel at han med sine 67 år
gjorde en relativt god innsats. Ikke minst skal bandet hans ha honnør
for heltmodig innsats. Mye variert ble spillet, av både nytt og gammelt,
men "Tangled Up In Blue", "Just Like A Woman" og ikke minst -
avslutningslåten - "Like a Rolling Stone", ble spillet. Til stor glede
for undertegnede.

Som pappa var inne på da vi var på veg hjem - mange artister ville med
en stemme som Bob Dylan hadde tidligere i kveld avlyst konserten.
Stemmen hans var rusten som en spiker som har ligget på havets bunn i
flere hundre år. Men det hadde likevel sin sjarm. Og ikke minst, det er
en opplevelse i seg selv å stå på fremste rad, bare få meter fra en av
tidenes musikalske genier.

En alle tiders konsertopplevelse dette her. Jeg hadde sett frem til
dette lenge - og jeg ble ikke skuffet!

1) http://www.viking-fk.no/
2) http://www.hellbillies.com/
3) http://www.bobdylan.com/

---
Copyright (C) 2008 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets helhet er tillatt i
ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt med.